Loftgangen i farfar-huset

Forrige innlegg var fra fredagen før pinse, det var deilig å komme til farfar-huset for årets første overnattingstur. (Og rosene var ferdigkjøpte, skjønner nå at det kunne misforstås når jeg skrev at jeg kuttet dem, men jeg stod altså ute og snittet rosene før jeg satte dem i mugga :)) En del av pinsehelga gikk med til et prosjekt som vi har utsatt flere ganger, nemlig oppussing av den lange loftgangen.
Den delen av taket som dere ser på bildet over, som er blitt hvitmalt, var mørkebrunt før vi begynte, det har her fått tre strøk med sperregrunn og et toppstrøk med hvitmaling. Ikke bare lettvint å pusse opp i dette huset. Masse grunnarbeid må til før man kan begynne med det som er morsomt, nemlig å male :))

Brukte en del timer på å pusse veggene før de skulle males.

 

Her ser dere andre veien, det ble en del pussestøv kan man si ;))

Ungdommene holdt  på med vedarbeid og laget show for oss voksne innimellom.

Gode pauser hører med i finværet :))

Lykken er...

...å stå ute og kutte en rosebukett, mens kjæresten klipper gress for å kunne sette ut utemøblene.
Fuglesangen overdøver gressklipperen når gartneren runder hushjørnet, og fra fjæra høres bølgeskvulp. Fisk som spretter bryter den nesten blanke vannflata. Vi gjør klar for ei finværshelg i farfarhuset på hver vår måte.

Lykken er også å re opp senger på loftet med vinduet åpent,  høre skritt i trappa og en stemme som sier: "Se hva jeg fikk!" En ørret tatt på andre kastet da det egentlig bare var båten som skulle ses til. Det blir stekt ørret til kvelds med rosebukett på bordet :))

Egentlig er vi inne i en hektisk maleperiode i farfar-huset, men innimellom har vi slike gode øyeblikk som vi tar vare på og nyter. Det blir liten tid til å ta bilder men dere skal nok få se resultatet etter hvert.

Må vise dere noe :))

En kveld like før påske, ble det nesten julekveld på kjøkkenet hos oss;

Einar (mannen min) hadde vært og hjulpet sine foreldre og ryddet ut av hytta de hadde solgt,

og da han kom hjem dro han fram den ene skatten etter den andre fra både pose og sekk.

Den aller fineste skatten var dette speserisettet fra Egersunds Fayancefabrik, 

som slett ikke bare har stått til pynt,

men vært i bruk helt til det siste.

Her står det i vinduskarmen på kjøkkenet og viser seg fram litt,

før det skal få en ny tilværelse i Farfar-huset etter hvert.

Det mangler noen deler, men min svigerfar har laget fine blå trelokk til de store 

krukkene slik at de fortsatt kan brukes til oppbevaring.

Er ikke slike sett herlig nostalgiske?

Hvis noen har deler til dette settet som de har lyst til å selge, 

eller vet om noen som er til salgs, så er jeg veldig interessert i å kjøpe :))

 Ellers må jeg si tusen takk for alle koselige kommentarer her på bloggen i det siste og velkommen til mange nye følgere :)) Har blitt lite tid til å kommentere tilbake i det siste men skal snart ta meg en tur innom dere, det gleder jeg meg til :))

Nytt møter gammelt

Jeg har visst ikke så mye nytt i mitt gamle hus,

noe har jeg jo selvsagt, men akkurat nå er det umulig å få tatt bilde av det,

for vi har ikke fått kameraet til å virke igjen etter uhellet i går :-(

Deltar derfor på månedens utfordring hos NIB med et bilde jeg tok tidligere i vår 

av fine, gamle, slitte ting som står oppe på glassverandaen,

og splitter nye blomster som ble innkjøpt da glassverandaen var ferdig oppusset.

Anbefaler deg å titte innom her for å se mange fine innlegg 

der nytt møter gammelt :))

(Ble ingen tur til farfar-huset i dag, nei. Her har det nemlig snødd 

og vært skikkelig surt og kaldt, fristet slett ikke med båttur i dag.)

Storslått natur

Veldig ofte tar jeg bilder når jeg er på vei til farfar-huset i båten,

synes det er så fint å ta bilder innover fjorden,

og dette bildet likte jeg ekstra godt med 

de snøkledte fjellene i bakgrunnen.

Og som dere nok for lengst har skjønt så er Farfar-huset vårt en gammel gård.

Den har vært i familiens eie i mange, mange år, og min far vokste opp her.

Jeg hadde ikke tenkt å vise så mye av omgivelsene til huset da jeg begynte å blogge,

men merker selv at det tyter fram mer og mer av det nærmest av seg selv.

Vi synes jo det er så vakkert her, og for å dele dette med dere, kommer vi jo ikke utenom utebildene :))

Turen til farfar-huset...

...skal helst være som dette;

stille sjø og høy og blå himmel,

litt last i båten som skal gjøre Farfar-huset til et enda bedre sted å være

og blå fioler som strekker seg mot solskinnet og ønsker oss velkommen i det vi går i land.

Ja, akkurat slik var det på turen innover til Farfar-huset den 1. mai.

En herlig dag, og vi fikk gjort en del både ute og inne.

Det var så fint at vi helst ville være ute og jobbe 

begge to, så vi kunne høre fuglene kvitre, 

og kjenne sola varme.

MEN...

i dag (lørdag) skulle vi ta turen igjen, det er jo vårlige dager, og det var jo så fint sist. Værmeldingene var nok ikke helt de samme, men hvor galt kunne det bli, det er jo mai.

Litt kaldere, litt regn og til og med litt snø bød dagen på, men vi var ved godt mot, det var jo ikke meldt så ille, så det kom nok til å gi seg før vi skulle hjem. Og det gjorde det, 

hjemturen i båten startet bra, 

det var oppholdsvær og ganske fint og stille. Minstesønnen var også med, og vi gledet oss til å komme hjem og slappe av, etter arbeidet vi hadde gjort, alle tre.

Vi hadde ikke kommet mange metrene fra land før vi hørte en skummel lyd og

motoren stoppet!

Splinten var gått! Ingen reservesplint kunne mannen bekrefte; "så vi får bare ro".

Hmm, det kan ta tid tenkte jeg, vi bruker nemlig ca. 20 minutter på turen med motor, det vil nok si at det vil ta noen timer å ro. En ide om at jeg og minstemann kunne gå av båten når vi kom til dalen, som ligger rundt neset for Farfar-huset, ble forkastet, men vi kunne kanskje stikke innom naustet til min far som ligger der, og låne motoren hans, for nøkkelen dit hadde vi heldigvis med oss. Som sagt så gjort, vi satte kursen mot naustet, men han som rodde fikk etter hvert et svare strev, for bølger ble det mer og mer av, og det ble kaldere i været så fingrene hans var stivfrosne. Jeg nøt faktisk fortsatt turen, sånn delvis, og satt og fotograferte to ørner som svevde over fjelltoppene, og prøvde ut zoomen på den nye linsa. 

Vel framme ved naustet hadde roeren problemer med å åpne hendene igjen, mens vi andre ga forskjellinge ordrer om hvor det var lurest å legge til; tidenes største fjære gjorde det nemlig vanskelig å komme til i støa, men til slutt kom minstemann seg i land på noen glatte steiner fulle av tang, og han og pappaen tok turen opp i naustet.

Motoren i naustet startet ikke,

kunne jeg høre der jeg stod i den glatte tangen og holdt tauet til båten.

Men vi hadde fortsatt et håp, kanskje splinten fra denne motoren passet i vår motor. Av med motoren, opp i båten med den, mens bølgene slo mot båten så reparatøren slang hit og dit, og iskalde fingre holdt tauet stramt, så båten skulle holde seg mest mulig i ro. Splinten var egentlig litt for kort, men vi kunne prøve, var beskjeden til de to som holdt tauet. Motoren ble festet på båten igjen og plutselig var det en reservesplint der allikevel; den lange kalde roturen kunne vært unngått, vi kunne bare ha kommet oss tilbake til kaia ved Farfar-huset og skiftet splinten der. Ja ja, gjort er gjort, nå skulle vi i hvertfall hjem.

Motoren gikk fint.  

Men været ble verre; større bølger og et kaldere gufs kom innover fjorden, og det begynte å regne. Vi pakket rundt oss så godt vi kunne, minstemann og jeg, og la nå den splinten holde til vi kommer fram, tenkte jeg ved de stupbratte bergene som ingen i havsnød kan klare å klamre seg fast til.

Sjøsprøyten stod over oss da vi svingte rundt det siste neset og inn mot båthavna, en viss lettelse hver gang vi runder det i dårlig vær.

Dere husker vel jeg nevnte at fjæra var spesielt stor, så landgangen opp fra flytebrygga var så bratt som den aldri har vært før. Frosne som vi var, stresset vi for å komme oss fort inn i bilen, jeg gikk sist og bestemte meg for å bære med meg alt som var igjen, ingen grunn til å gå to turer her nei. Jeg hadde så mye i hendene at jeg ikke fikk holdt meg fast i rekkverket da jeg gikk oppover landgangen, men tenkte at jeg hadde så gode sko og landgangen var jo litt ruglete så dette skulle gå bra, men jeg sklei selvsagt og holdt på å rase nedover landgangen, vet ikke helt hva som skjedde men

fotoveska datt i sjøen!

Jeg fòr ned og forsøkte å få tak i den, men rakk den ikke. Å nei, nå synker den, var tanken som fòr gjennom hodet mitt, i det jeg prøvde å få tak i den en gang til, og rakk den så vidt.

Med vått fotoutstyr i mine, om mulig, enda kaldere hender kom beskjeden;

bilen startet ikke!

Kan du tro det? Går det virkelig an?

Av med hengeren for å prøve å dytte bilen i gang. Minstemann og jeg tok i det vi greide, og etter noen mislykkede forsøk, klarte vi å få stor nok fart på den, og bilen føk av sted, og jeg gikk

på knærne rett i gjørma.

På med hengeren igjen og så bar det endelig strake vegen hjem.

Dere kan tro det var godt med en varm dusj da vi kom hjem, og vi syntes  litt synd i hverandre; 

jeg i minstemann som hadde røde og iskalde føtter, han hadde plumpet i vannet da han skulle skyve fra båten, og han i meg for fotoutstyret; "Jeg vet du var så glad i det, mamma." 

Veldig ergelig å få ødelagt fotoutstyret, men det er en død ting, som min svigermor sier :))

Ikke bare idyll, som dere skjønner.

Har vel vært litt vel mye reality hos meg i det siste, 

skal forsøke å idyllisere litt mer i kommende innlegg ;-)

En rosa favoritt

En rosa favoritt er kommer i hus, ble for lenge å vente på blomstringen til de fire som overlevde vinteren.

Ribbet de litt for å få stiklinger også, så det kan nok ta litt tid før mine hjemmeavlede

pelargonier blomstrer, da er det greit å finne de fine og ferdige i butikken :))

Kommer nok til flere av kjøpevarianten etter hvert, må prøve å utvide samlingen litt ;))

Synes pelargonier passer perfekt i de gamle krukkene jeg fant i kjelleren for ei stund siden.

Og så minner de meg om bestemor, hun hadde flust opp av geraniumer som  hun kalte dem.

Ser disse over alt i bloggene for tida, så vi er nok mange som vil gjenskape 

gode bestemorminner :))

GOD HELG