En tidlig morgen...
Vante hender har fortøyd båten ved brygga,
vi har forlatt gården, og fjorden ligger blank og stille bak oss.
Vi beveger oss så stille vi kan innover ekrene.
Hvisker...
...men ingen rådyr er å se.
En ørn kommer seilende over tretoppene på vei ned mot fjorden,
det er bare oss og naturen i dag.
En og annen ensom fugl
bryter stillheten i Tømmerdalen, før den forsvinner igjen,
mens vi mest bare hører våre egne hjerteslag
der vi sliter oss opp lia.
Lenger oppe slynger stien seg innover mellom mosegrodde steiner og bregner.
Her er det godt å trekke pusten og nyte solstrålene som skinner ned mellom tretoppene,
og lytte til den lille bekken som bruser under steinene.
Så glad for denne dagen, det nydelige været
og at vi er her.
Like foran oss kommer to hjorter, ei kolle og en kalv, til syne,
men like fort er de borte igjen.
En ilter lyd som bryter idyllen er til slutt uunngåelig,
når oppdraget er å rydde stien.
En annen har nok vært i samme ærend tidligere...
Snart oppe,
etter å ha gått oss fast i ei kjempebratt ur, og blitt tvunget til å snu,
men utsikten over fjorden, som slynger seg stille innover,
er vel verdt slitet.
Fra fjord til fjell er ikke så langt som det ser ut til,
et privilegium det kan være lett å glemme at man har.
Snart ved målet...
...der trærne er krokete og røsslyngen trives...