Fjøslykta



Hun kjente den lune varmen og eimen fra dyrene i det hun trådte over dørstokken. En stille glede strømmet gjennom kroppen da hun hengte fjøslykta på kroken ved døra. Tenk at hun Kristine fra Hafstad nå kunne henge fra seg lykta som husfrue i eget fjøs. Så heldig hun hadde vært, det så neimen ikke lyst ut for henne og barna da hun for noen måneder siden tok tjeneste hos Ola og Edvard. Sigvart måtte hun forlate hos foreldrene, og Ragna, kjære lille Ragna måtte hun sette bort, enda hun var bare i det åttende året.

Hun husker godt dagen hun gikk fra Hafstad og over myrene til Sesbølandet. Hun husker den første tida på Sesbøhjellen, da savnet etter ungene tynget henne som om hun hadde en stor stein innfor bringen. Men nå var alt det vonde forbi, hun smilte for seg selv der inne i fjøset og kjente at dyrene godmodige tok imot henne, akkurat som Edvard  hadde gjort. Han var så god og snill, og hun var så glad for at han ville ha henne.

Det falt visst enkelte tungt om hjertet at Edvard giftet seg med ei husmannsjente, med det viktigste var at broren Ola gikk god for henne. Etter å ha blitt sviktet av fedrene til barna, hadde hun nesten sluttet å håpe på at livet hadde noe godt i vente for henne. Men livet tok en ny og uventet vending den dagen kun krysset myrene ved Myravatnet. Hun skjønte fort at Edvard hadde et godt øye til henne, og til tross for aldersforskjellen kjente hun tidlig at hun hadde gode følelser for han og. Han var snill og lot henne ofte gå over myrene for å se til Sigvart, og av og til kom far hennes på besøk med Sigvart. Ved disse besøkene så hun med glede at Edvard likte gutten og tok seg god tid med han.

Like etter bryllupet, fikk hun hentet Sigvart hos foreldrene, det var en gledens dag for henne.
I det hun tok fjøslykta ned fra kroken visste hun med sikkerhet at også denne dagen kom til å bli en gledens dag, for i dag skulle hun endelig få se Ragna igjen, og hun skulle være hos dem, de skulle hente Ragna! Ragna som hun visste lengtet sånn etter henne. Hun bar med seg fjøslykta og gikk med lette skritt over det snødekte tunet mot huset.

En liten oppdiktet historie, basert på noen sannheter, om min oldemor Kristine og min bestemor Ragna.

Det er rart å tenke på at denne lykta som står i vinduskarmen på syrommet mitt har vært brukt både av min oldemor og min bestemor, de har båret den i sine hender, tent lys i den for å se når de stelte dyra sine og tenkt både triste og glade tanker under skinnet av den.
Den stammer fra familien til Edvard som min oldemor giftet seg med, den familien hadde tidligere en gard som het Sesbøen, før de måtte flytte til den mindre garden Sesbøehjellen av økonomiske årsaker. De hadde kausjonert for noen, og så endte det med at garden Sesbøen måtte selges.
Tenkte jeg skal prøve å finne ut hvem J. Sesbøen var, det kan ha vært Edvards far kanskje....

Med dette innlegget deltar jeg på Gammeldags fredag hos Lenemoras verden.