Vakrevindauge

En vakker, vakker dag tidligere i høst var jeg på besøk hos Anette Absalonsen for å lage reportasje.

Hun driver firmaet Vakrevindauge.

Hun restaurerer gamle vindus-skatter i verkstedet sitt i et lite hus på Øksendalsøra,

som tidligere har vært kåret til et av Norges best bevarte tettsteder, 

og ligger i Sunndal kommune.

Anette gjør en viktig jobb med å øke andres bevissthet i å ta vare på gamle vakre vinduer. 

Alle kommuner burde ha en som Anette, derfor vil jeg reklamere litt for henne i dag.

Det ble en inspirerende og lærerik dag for meg, som også liker å ta vare på det som er gammelt,

og forteller en historie. Jeg fikk veldig lyst til å prøve meg på vindusrestaurering.

Og det er noe av det Anette ønsker å oppnå, at vi blir flere som ser verdien i 

de gamle vinduene med det vakre glasset.

Anette elsker det hun driver med, og er drivende dyktig.

Aldri har jeg sett noen kitte vinduer så fort, og samtidig få det så fint.

Ikke alle har mulighet til å gjøre dette arbeidet selv, og da kan jeg varmt anbefale 

å ta en telefon til Anette.

I Lev Landlig utgave 7 kan du lese mer om Anette og bakgrunnen for hennes lidenskapelige forhold

til gamle vinduer med vakkert, blåst glass.

Du kan også følge henne på instagram på @vakrevindauge og på nettsiden hennes

vakrevindauge.no

Anette har lært seg alt som har med faget å gjøre, og lager til og med nye treplugger av malmfuru 

når de gamle er for dårlige.

Jeg velger meg urter

 Jeg har en venninne som er så flink med urter.

Hun har ei hel vogn full av urter i bøtter og spann.

I Lev Landlig utgave 3 finner du hennes urtetips i en reportasje jeg har laget.

Et av de beste tipsene hennes er å sette hvitløkskløfter i ei bøtte med jord, 

for å  få hvitløksskudd som man kan bruke i matlagingen.

Det har faktisk skjedd store ting her på bruket også i dag. 

Jeg har endelig gjort alvor av planene om å plante urter i bøtter og spann jeg også.

Det ble ingen urtevogn men et urtebord på verandaen.

Er ganske kry må jeg si :-)

Jeg har aldri dyrket noe annet en jordbær før,

og er veldig spent på om jeg får det til :-)

No skin det sol

Vi har hatt vakre dager her på Nordmøre.

Vakre, men fortsatt litt kalde.

Bildene er fra i fjor,

 men i går så det akkurat slik ut ved Farfarhuset.

Hvitt i fjellene og et skjær av lysegrønt i trærne og på bakken.

Sola skinte og fjorden lå helt blikkstille.

Diktet Vårsøg av Nordmørsdikteren Hans Hyldbakk

er det fineste vårdiktet jeg vet,

så vemodig og full av lengsel på samme tid.

Jeg ser for meg Nordmørsnaturen med bekkene 

som renner ned fra fjellene om våren

når jeg leser det.

Slik er våren.

Vårsøg (Hans Hyldbakk)

No skin det sol e høgste Svealiå.

No bli det vår, det kjenne e så vel.

Det søng så tongt kreng alla dalasiå,

og synnåvinn han kjem og gjer me sel.

Når sommar’n kjem, da bli det fint e fjellå,

da ska e dit og hør kår bekkjinn søng,

og kliv te topps e brattast berjestellå,

og vea gras og tort* og tågberløng.

E kjenne lokt tå gras kreng alle haua,

og sola skin, og bjøllåinn kleng så kløkt.

Å tjønninn legg så blank der e ska laua,

med berg ekreng, der e kainn sol me trøkt.

Å du, å du, kår sårt og selt e stoinna,

når sola skin frå kvite høgdå ne.

Da væt e vår’n han e kje lenger oinna

at e får levva slik ein sommar te.

Da væt e vesst at bekkjinn legg og venta

poinn kalle isa me så sval ein drekk.

– Når hausten kjem og sistkveldskløva henta,

da ska e takk for sommar’n så e fekk

Fiolene har begynt å blomstre nede ved brygga nå.

De er de første jeg ser etter når jeg går i land.

Noen ganger blir det med en liten bukett inn også.

Det er så koselig å pynte opp litt med vårblomster,

 mens man tar vårrengjøringen,

det går liksom litt lettere da.

I jubileumsnummeret av Lev Landlig som er i salg nå,

 kan du se mer av våren i farfarhuset.

Jeg er ikke så flink til å oppdatere her på bloggen,

men jeg er på instagram også,

og der er jeg bittelitt flinkere :-)

Følg meg gjerne der: på @monica_heggset,

da kan du også se hva vi begynte med i farfarhuset i går.

Snart :-)

Snart har jeg tenkt å begynne på igjen med noe som jeg synes er veldig gøy og tilfredsstillende :-)

Jeg har jo tidligere hatt som hobby å pusse opp gamle møbler, men nå er det er en stund siden jeg har

funnet tid til slike sysler. De har stått ganske lenge, disse gamle prosjektene mine nå, og tatt 

plass både i garasjen og i kjelleren, men nå har jeg altså troa på at jeg snart skal 

komme i gang igjen :-)

 I det siste har vi nemlig holdt på å rydde litt i mye gammelt vi har samlet på, 

og oppdaget plutselig at vi har et ubenyttet areal som det ikke skal så mye til 

å fikse. Ihvertfall ser det ut til at jeg kan få meg et lite atelier på 

garasjehemsen, og det å få en plass å holde på hjelper jo

mye på arbeidslysta :-) 

Av en eller annen grunn er jeg spesielt svak for gamle kjøkkenbenker,

 og får ofte beskjed hvis det er noen som skal kvitte seg med slike.

For en uke siden var vi på Sunndalsøra og hentet en 

søt en, den er malt i to forskjellige grønnfarger, 

den lurer jeg på å ha på vaskerommet.

Og så har jeg ihvertfall en til som jeg

tror kommer til å bli veldig fin.

Disse bildene tok jeg forresten til en av de første reportasjene jeg hadde i Lev Landlig.

Den handlet om, ja nettopp, en gammel kjøkkenbenk, 

som fikk nytt liv etter først å ha havnet i en

søppelcontainer.

En liten morsom historie om denne er at en venninne kjente den igjen og fortalte at den hadde stått i
kjelleren til en av kolonialbutikkene her i bygda, og at de pleide å selge spekesild fra denne.

Ikke rart den var både skitten og luktet ille ;-)

Hun kunne fortelle at min bestefar var der både titt og ofte for å kjøpe spekesild,

og at han var spesielt nøye med at silda var stor og feit.

Så da har jeg jo nesten litt tilknytning til denne. :-)

Vårvisst

Hver eneste vår kommer det en lengsel over meg,

jeg bare må ut, ut i naturen, og nyte det som skjer; at våren kommer 

mer og mer for hver eneste dag.

Jeg er nok ikke av de flinkeste til å komme meg ut om vinteren,

så det er nok grunnen til at lengselen blir ekstra sterk, for ikke å si akutt, om våren.

Og det er som regel hit jeg lengter; til farfars hus ved fjorden.

Hver vår før vi har ut båten pleier vi å gå "stien" innover noen ganger.

En ganske så strabasiøs tur for en utrenet vinterkropp,

men ååh så verdt det! Og det å komme hit til utsiktspunktet,

 hvor vi kan stå oppe i furuskogen å se ned på gården, 

gir oss alltid litt ekstra energi før nedstigningen.

 Stien til Farfarhuset går opp og ned gjennom bratte steinurer, over bekker og gamle steinras 

og ikke minst over ei smal hylle høyt over sjøen. Den blir ihvertfall jeg helt skjelven i knærne av,

men den hindrer meg allikevel ikke til å ta disse årvisse vårturene.

I går tok vi turen i knallfint vårvær, utstyrt med motorsag, krafse og spett, nå skulle stien fikses på.

Slikt arbeid liker jeg så godt om våren, min jobb var å lede bort vann fra stien med krafsa, åpne

bekker som rant sakte, og bredte seg for mye utover, og gjorde det bløtt der vi pleier å gå.

Einar sagde ned trær som hadde falt ned, og lagt seg over stien de siste årene.

Det ble den siste økta av flere i går, og vi er ganske fornøyd med utført arbeid.

Innimellom tok vi noen kaffepauser lang stien. Vi tok sjansen på å sette oss litt nedpå selv om vi ikke

har hørt gjøken enda, for det tørt og fint i skogbunnen. Utrolig deilig å sitte slik og lytte til brusende

vårbekker og våryre småfugler etter å ha utført litt godt 

gammeldags kroppsarbeid. Utsikten var jo heller ikke å forakte. 

Om ikke lenge kan vi nyte denne utsikten på tur til Farfarhuset, 

for snart skal båten sjøsettes og flytebrygga slepes på plass.

Det gleder vi oss stort til :-)

Med ønske om fine vårdager til alle som er innom :-)

Vinterkos

Det er så godt å være inne om vinteren. 

Kose seg med tente lys, og gjerne noen små forandringer i interiøret, 

men aller mest så liker jeg å holde på med håndarbeid

på denne tida av året.

Det har blitt en del hekling de siste årene, men i år har jeg begynt på igjen å strikke.

Guttene vil ha ullgensere, det har de ikke villet ha siden de var ganske små,

så nå skynder jeg meg å strikke til dem før de ombestemmer seg.

I farfarhuset har jeg lekt meg litt med farfars farger igjen.

 Det har blitt en blanding av farfars rustikke ting, og mine litt mer romantiske.

En fin og salig blanding i et rom på loftet :-)

Farfars farger preger også kjøkkenet nå på vinteren, 

og vil du se mer kan du lese reportasjen 

Farfars farger i Lev Landlig utg. 1/15.