søndag 6. mai 2012

Turen til farfar-huset...


...skal helst være som dette;
stille sjø og høy og blå himmel,



litt last i båten som skal gjøre Farfar-huset til et enda bedre sted å være



og blå fioler som strekker seg mot solskinnet og ønsker oss velkommen i det vi går i land.



Ja, akkurat slik var det på turen innover til Farfar-huset den 1. mai.
En herlig dag, og vi fikk gjort en del både ute og inne.
Det var så fint at vi helst ville være ute og jobbe 
begge to, så vi kunne høre fuglene kvitre, 
og kjenne sola varme.

MEN...
i dag (lørdag) skulle vi ta turen igjen, det er jo vårlige dager, og det var jo så fint sist. Værmeldingene var nok ikke helt de samme, men hvor galt kunne det bli, det er jo mai.
Litt kaldere, litt regn og til og med litt snø bød dagen på, men vi var ved godt mot, det var jo ikke meldt så ille, så det kom nok til å gi seg før vi skulle hjem. Og det gjorde det, 
hjemturen i båten startet bra, 
det var oppholdsvær og ganske fint og stille. Minstesønnen var også med, og vi gledet oss til å komme hjem og slappe av, etter arbeidet vi hadde gjort, alle tre.
Vi hadde ikke kommet mange metrene fra land før vi hørte en skummel lyd og
motoren stoppet!
Splinten var gått! Ingen reservesplint kunne mannen bekrefte; "så vi får bare ro".
Hmm, det kan ta tid tenkte jeg, vi bruker nemlig ca. 20 minutter på turen med motor, det vil nok si at det vil ta noen timer å ro. En ide om at jeg og minstemann kunne gå av båten når vi kom til dalen, som ligger rundt neset for Farfar-huset, ble forkastet, men vi kunne kanskje stikke innom naustet til min far som ligger der, og låne motoren hans, for nøkkelen dit hadde vi heldigvis med oss. Som sagt så gjort, vi satte kursen mot naustet, men han som rodde fikk etter hvert et svare strev, for bølger ble det mer og mer av, og det ble kaldere i været så fingrene hans var stivfrosne. Jeg nøt faktisk fortsatt turen, sånn delvis, og satt og fotograferte to ørner som svevde over fjelltoppene, og prøvde ut zoomen på den nye linsa. 
Vel framme ved naustet hadde roeren problemer med å åpne hendene igjen, mens vi andre ga forskjellinge ordrer om hvor det var lurest å legge til; tidenes største fjære gjorde det nemlig vanskelig å komme til i støa, men til slutt kom minstemann seg i land på noen glatte steiner fulle av tang, og han og pappaen tok turen opp i naustet.
Motoren i naustet startet ikke,
kunne jeg høre der jeg stod i den glatte tangen og holdt tauet til båten.
Men vi hadde fortsatt et håp, kanskje splinten fra denne motoren passet i vår motor. Av med motoren, opp i båten med den, mens bølgene slo mot båten så reparatøren slang hit og dit, og iskalde fingre holdt tauet stramt, så båten skulle holde seg mest mulig i ro. Splinten var egentlig litt for kort, men vi kunne prøve, var beskjeden til de to som holdt tauet. Motoren ble festet på båten igjen og plutselig var det en reservesplint der allikevel; den lange kalde roturen kunne vært unngått, vi kunne bare ha kommet oss tilbake til kaia ved Farfar-huset og skiftet splinten der. Ja ja, gjort er gjort, nå skulle vi i hvertfall hjem.
Motoren gikk fint.  
Men været ble verre; større bølger og et kaldere gufs kom innover fjorden, og det begynte å regne. Vi pakket rundt oss så godt vi kunne, minstemann og jeg, og la nå den splinten holde til vi kommer fram, tenkte jeg ved de stupbratte bergene som ingen i havsnød kan klare å klamre seg fast til.
Sjøsprøyten stod over oss da vi svingte rundt det siste neset og inn mot båthavna, en viss lettelse hver gang vi runder det i dårlig vær.
Dere husker vel jeg nevnte at fjæra var spesielt stor, så landgangen opp fra flytebrygga var så bratt som den aldri har vært før. Frosne som vi var, stresset vi for å komme oss fort inn i bilen, jeg gikk sist og bestemte meg for å bære med meg alt som var igjen, ingen grunn til å gå to turer her nei. Jeg hadde så mye i hendene at jeg ikke fikk holdt meg fast i rekkverket da jeg gikk oppover landgangen, men tenkte at jeg hadde så gode sko og landgangen var jo litt ruglete så dette skulle gå bra, men jeg sklei selvsagt og holdt på å rase nedover landgangen, vet ikke helt hva som skjedde men
fotoveska datt i sjøen!
Jeg fòr ned og forsøkte å få tak i den, men rakk den ikke. Å nei, nå synker den, var tanken som fòr gjennom hodet mitt, i det jeg prøvde å få tak i den en gang til, og rakk den så vidt.
Med vått fotoutstyr i mine, om mulig, enda kaldere hender kom beskjeden;
bilen startet ikke!
Kan du tro det? Går det virkelig an?
Av med hengeren for å prøve å dytte bilen i gang. Minstemann og jeg tok i det vi greide, og etter noen mislykkede forsøk, klarte vi å få stor nok fart på den, og bilen føk av sted, og jeg gikk
på knærne rett i gjørma.
På med hengeren igjen og så bar det endelig strake vegen hjem.
Dere kan tro det var godt med en varm dusj da vi kom hjem, og vi syntes  litt synd i hverandre; 
jeg i minstemann som hadde røde og iskalde føtter, han hadde plumpet i vannet da han skulle skyve fra båten, og han i meg for fotoutstyret; "Jeg vet du var så glad i det, mamma." 
Veldig ergelig å få ødelagt fotoutstyret, men det er en død ting, som min svigermor sier :))

Ikke bare idyll, som dere skjønner.
Har vel vært litt vel mye reality hos meg i det siste, 
skal forsøke å idyllisere litt mer i kommende innlegg ;-)

6 kommentarer:

Torill sa...

Skikkelig uheldig! Storslåtte naturbileter, kor er dette i landet?

Anonym sa...

For ein dramatisk tur - men ein god historie å fortelje i etterkant. Har nettopp oppdaga bloggen din. Fantastiske bilder! Gler meg til å følgje deg vidare. Ha ein fin vår framover - med mange fine turar til Farfarhuset.

Klem fra Kringlepipen

Annki sa...

Ja,en hærlig tur...;)(ironisk ment)hi..hi.
Men alle minner tar vi jo med..
Et flott sted dere kan reise til..er glad i fjord og sjø selv...og drømmer om å flytte et sted i en fjord,ved sjøen..Bare et lite hus..og et tun.Takk for titten i bloggen din,vil gjerne følge deg videre..Kjempe koseligt!
Hilsen Annki :-)

rosaroseblogg sa...

Spennende lesing! Du skriver godt:)) dramatisk. Godt å lese at det er utfordringer som man kan komme igjennom ;) nyydelige bilder! Eg er imponert over blidenen og bloggen din! Gøy for en nybegynner å lære litt. Klem Lisbeth

Ann-Jorun sa...

Ja det får en si var en "spennende" dag.
Jeg er fra Nordvest landet og vet hvordan det er når været skifter i løpet av få minnutter.
Du skriver så flott at det er ikke vanskelig å danne seg bilder i hodet på hvordan dere opplevde turen hjem. Håper alt er bra.
Ha en fin helg.
Klem fra Ann-Jorun

Trädgårds/Hage-intresserad sa...

Du må bli novellör og gi ut dine skrivne historier! Bra skrive håper dere mår bra i etterkant!
Ha en fin dag