Skatten i det gamle huset

Ja, nå får dere virkelig se hvor gale vi, eller kanskje mest jeg, er ;-)
Burde kanskje ikke vise dette her,
men har jo allerede sagt A...
Som sagt så var vi en dag i dette gamle huset og hentet noe.
Dette huset som er nær ved å falle ned, hadde noen skatter inni seg
som vi var så heldige å få lov til å hente.

Huset har stått ubebodd i mange, mange år.

Jeg kan så vidt huske at jeg og min søster var med min far hit da vi var små,

og besøkte den gamle mannen som bodde her, det gikk sauer rundt huset her da.

Ovenfra ser det fortsatt ganske helt ut, men på nedsida er det delvis rast sammen og taket er borte.

Jeg har alltid vært litt fascinert av dette huset, og syntes det har vært synd at det ikke har blitt tatt vare på.
Huset ser svært spartansk og enkelt ut fra oversida, men det ligger fint til og hadde nok flott utsikt over fjorden fra vinduene på nedsida i sine glansdager.

Silk ser det ut på bortersida.

Rart å tenke på at dette stedet en gang var fullt av liv og røre,

av dyr og mennesker som hørte til her.

En liten titt inn og  her ser dere skattene:

fine, gamle dører,

med litt andre mål enn det som er vanlig i dag,

men som vi tror med litt innsats kan få nytt liv et annet sted.

Jobben med å få dem løs var ikke helt ufarlig, 

med ei pipe, golv og tak som var delvis sammenrast,

men det gikk bra.

Fin ja?

Men det var et mye større slit enn jeg hadde sett for meg, å bære dørene opp til bilen, 

siden den måtte settes igjen et godt stykke oppe i skogsveien, 

da det var glatt og sleipt denne dagen.

Fortsatt ved godt mot her,
men tullfliren kom da jeg gikk tvikroket under døra
og pustet og peste som en annen hval, gikk meg på et tre og med gele i knærne holdt på å falle i et kuruke.

Det begynte etter hvert å gå opp for meg hva jeg hadde fått med meg Einar på,

og jeg bedyret at han ihvertfall ikke må kjøpe bursdagsgave til meg i år, at dette var gave mer enn nok,
og visste med meg selv at det lille jeg klarte å bidra med for å frakte dørene og trappa (ja det er sant) opp til bilen var en brøkdel i forholdt til hans innsats.
Derfor bet jeg tennene sammen og kjente hjertet dunke i halsen og bar opp ei dør,
og ei dør til, halvveis bare, før jeg måtte ha en laaaang pause,
mens jeg ventet på at pulsen skulle gå ned.
På samme tid bar han opp tre dører og den siste halve min.
Trappa tok han også nesten hele veien alene,
mens jeg ble degradert til å bære verktøy og noen andre småtterier,
alikevel ble et langt migreneanfall resultatet for meg da vi kom hjem.
Nå har jeg bestemt meg for å tenke meg om før jeg ber han bli med på lignende utflukter igjen,
men så sier han at han hadde like lyst til dette han som meg, så da så :-)))

Denne gjengen lurte nok på hva de to galningene holdt på med,
for de fulgte etter oss, og gjorde meg litt skjelven, over alt hvor vi gikk.

Det var så vidt vi kom oss igjennom grinda,
uten at denne oksen, med haremet, fulgte etter da vi dro hjem,
veldig slitne,
med hengeren full.