Det tok sin tid...

Endelig kan jeg si at jeg er ferdig med mormorteppet jeg startet på for lenge siden!

Ingen stor bragd egentlig, for det er ikke stort. Det har bare blitt liggende så og si

halvferdig i strikkekorga mens jeg har vært opptatt med å gjøre andre tråder

om til ferdige produkter. 

Veldig spesielle farger kan du kanskje tenke, og det tenker jeg også av og til,

men det er en grunn til det. Noen av dere husker det kanskje? 

Amerikateppet fra barndommen som jeg hadde så lyst til å kopiere?

 Pappas teppe som jeg tullet rundt meg og studerte fargekombinasjonene i?

Jeg og søsteren min pleide å velge hvilke lapper vi syntes var de fineste. 

Nå har jeg heklet både de jeg syntes var fine og stygge, og sammen har de 

blitt et teppe som det skal mye til at det finnes maken til. Det ble forresten 

ganske likt det originale teppet, men det har pappa fått tilbake nå så jeg 

får dessverre ikke tatt bilde av dem sammen. 

Det burde jeg gjøre en gang...

Artig er det å se at ungdommen i huset bruker det når de ser på TV.

Snart voksne tenåringer med mammas mormorteppe...

Oppdaget nemlig at teppet lå sammentullet borte i hjørnet av sofaen.

Enten var det veldig kaldt eller så ville de nok studere fargekombinasjonene ;-)

Ikke bare bare...

Jeg vurderte å slette forrige innlegg...

Jeg tenkte det kunne gi de som leser det inntrykk av at jeg er en håpløs drømmer,
en håpløs romantiker som ikke får utrettet noen ting. Uten evne til å komme meg forbi
drømmestadiet, og uten evne til å prioritere hva som er viktig i livet.

Men så fikk det bare stå: 

Det var slik jeg tenkte, og det var slik det ble da jeg skrev det.
Jeg får stå for det.

Men jeg er jo ikke bare en drømmer,
og livet er ikke bare sånn eller slik man føler det i et øyeblikk.
I et øyeblikk kan en følelse, en tanke eller en stemning overskygge alt annet,
Når man begeistres, når man er nedfor, når man er sint...

Det er da det å skrive det ned blir så endelig.
Man er liksom bare en del av seg selv noen ganger,
eller, det er ihvertfall bare en del av en selv som kommer til uttrykk:
Når man mener noe veldig sterkt, ønsker noe, eller bare setter noen tanker ned på papiret.

Jeg ga nok inntrykk av at jeg hverken kan eller vil prioritere,
men er det noe man gjør mange ganger hver dag så er det jo nettopp det. 

Det ligger et valg bak alt man gjør. Man har allerede prioritert bort noe for å gjøre
det man holder på med i et gitt øyeblikk.

Bevisst eller ubevisst - valg tar man hele tiden - og på bakgrunn av så mange ting.
Man burde kanskje tenke litt mer over hvordan man velger, og hva man prioriterer i hverdagen.

Prioriterer man virkelig det man setter høyest? Eller går man mange omveier for å nå et sted man tror
man vil, og går glipp av det som betyr aller mest på veien? I denne, og helt sikkert mange andre
forbindelser er det nok en fordel at noen realistiske tanker er med på ferden.

Men jeg har fortsatt tro på at man innimellom må la drømmer, planer og tanker få flyte fritt uten å bli
hindret av realistiske argumenter. Det tror jeg er bra for kreativiteten! Man skal ikke slå drømmene
ihjel med en gang. Noen drømmer trenger litt modningstid før man kan avgjøre om de er liv laga
og verdt å satse på. De realistiske tankene kommer som regel tidsnok hos de fleste av oss
Det er vel snarere slik at vi lar drømmene seile sin egen sjø,
og lar livets trivialiteter (Hva nå det er?) styre oss og hverdagen vår.

I natt jeg drømte...

I just could'nt sleep last night.

I was thinking about how to handle all my dreams ;-)

These pictures are from Grandpas house. Taken when I was making my 

frist article for a Norwegian lifestyle magazine three years ago.

They reminds me that dreams sometimes do come true.

Drømmer er til for å realiseres

tenkte jeg i natt da jeg ikke fikk sove.

Men hva om man har så forferdelig mange drømmer og planer at man ikke rekker over dem alle?

Ja, da må man prioritere, var svaret jeg ga meg selv.

Men for å prioritere må man være realistisk, og man må være strukturert.

Jeg er jo ingen av delene, jeg er bare en drømmer...

Jeg liker det veldig dårlig om en realist kommer og slår i bordet, og argumenterer mot mine drømmer,

så om jeg skulle gjøre det mot meg selv da ville det kanskje endt i en personlig krise ;-)

Men noe må jeg prøve å gjøre for å begrense alle drømmene jeg har for tiden.

Du skjønner, jeg har begynt å drømme i tide og utide,

jeg drømmer om dagen, jeg drømmer om natten.

Noen ganger starter jeg på ting for å prøve å realisere en drøm eller to,

men i det siste har jeg hatt så lett for å gi opp.

Jeg får liksom ikke til det jeg vil.

Så svaret kan umulig være at drømmer er til for å realiseres, 

ihvertfall ikke alle, ikke for min del. Jeg har alt for mange til at det kan la seg gjøre.

Så jeg har skjønt det nå, jeg må prøve å begrense antall drømmer, slik at noen kan bli virkelige, da

blir man jo så glad, når man får det til. Ja slik gikk noen av nattens tanker, både hit og dit; om

drømmer og om planer, om virkelighet og om drømmer igjen, 

helt til å bli forvirret av egentlig.

Men om natta, skjønner dere da kan man få noen gode ideer av og til, det gjelder bare å huske dem

neste dag. Og i natt fant jeg et svar jeg ble ganske fornøyd med faktisk, følte nesten at jeg hadde

funnet opp kruttet der og da, for det koselige, nesten poetiske svaret jeg fant, tror jeg er 

begynnelsen på en løsning for meg. 

Egentlig er det jo vel så mye det at jeg skriver om dette som vil gi meg en løsning etter hvert 

vil jeg tro. Jeg velger jo med dette å gi drømmene mine litt mer velfortjent oppmerksomhet, istedet for å glemme dem.

For jeg vil absolutt ikke glemme dem, men jeg tror nå at: 

Drømmer er til for å settes fri

Ja, slik er det!

Noen drømmer må man bare slippe av gårde,

som en fugl, som man lar ta vingene fatt, etter et liv i fangenskap.

Kanskje ser man den aldri igjen, men kanskje kommer den tilbake

og er sterkere etter å ha vært borte en stund. 

Jeg ser for meg at jeg står med en liten fugl i hånden, at jeg slipper den av gårde mens jeg står der

med et smil om munnen, og ser den fly ut i verden på lette, men kjappe vinger. I krappe svinger 

flyr den av sted, opp mot sky, opp mot det blå, helt til den forsvinner ut av syne. 

Jeg er ikke lei meg over at den farer av sted, for

senere kommer den ganske sikkert ned igjen for å seile noen runder over meg, 

bare for å sjekke hvordan det går med meg. Jeg ser den stupe ned mot meg for å erte meg, og den

vinker med den ene vingen, bare for å vise meg at den fortsatt er der. Kanskje kommer den noen

ganger til å lande hos meg, være litt sammen med meg, når jeg sitter i egne tanker. 

Etter hvert vil den kanskje forsvinne helt, eller kanskje den kommer tilbake 

med fornyet kraft for å bo hos meg igjen, 

hvem vet? 

Dette gleder jeg meg til å begynne på,

jeg tror nesten jeg har funnet 

En drømmeløsning på mine drømmeproblemer :-)

Ja, dette bildet vil jeg ta med meg når drømmene blir litt for store; Bare slippe dem fri, gi dem en

liten pause, og meg selv et pusterom, slik at jeg heller kan konsentrere meg om 

de drømmene som er igjen, de jeg helst vil ha der.

De drømmene er gjerne mindre og nærmere. De flyr med små lette vingeslag og

flagrer omkring meg som små fargerike sommerfugler når de er på sitt beste.

De gleder meg og gjør meg i godt humør 

med sin tilstedeværelse.

 De små drømmene er heller ikke så lette å fange, men det er dem jeg vil forsøke å holde liv i. 

Jeg må helt sikkert gjøre en innsats for å klare å holde på dem, plante en blomst eller to slik at de

fargerike sommerfuglene ikke forsvinner ut av hagen min. For jeg vil så gjerne ha de der, 

gjerne flagrende over en hel eng av blomster jeg har plantet. 

For et liv uten fargerike og livgivende drømmer 

det kan jeg ikke tenke meg.  

Bildene i dette innlegget minner meg om at drømmer kan bli til virkelighet.

De er fra den første inspirasjonsreportasjen jeg laget for Lev Landlig. 

Den het Sommersenger og var på trykk sommeren 2013.

Jeg husker jeg stakk innom en bensinstasjon for å kjøpe jordbær på tur til Farfarhuset,

hvor bildene er tatt. Jeg ville ha jordbær for å sikre sommerfølelsen, for bildene ble tatt 

i begynnelsen av mai og det var ikke så mange sommerblomster å oppdrive da.

Jeg tror jeg holdt på i ni timer i dette rommet for å få tatt disse bildene den gangen; 

Seng skulle flyttes, provisorisk sengebunn måtte ordnes, madrasser fra annen seng hentes, 

duk strykes, bord hentes, seng res opp, ekstra dyne under den første for ekstra fylde, provisorisk

sengebunn datt ned av for tunge dyner, på'n igjen med sengebunn og oppredning, henge opp bilder, ta

bilder, ja det tok sine timer det der.

De ni timene husker jeg fordi jeg hadde med meg en som var passe lei og ville hjem. 

Det så litt utrygt ut på sjøen og han var redd vi ikke skulle komme oss hjem igjen om kvelden,

men det gjorde vi; Det gikk kjempebra, både med hjemturen og med reportasjen ;-)

Og med den drømmen ;-)

Og så er dette innlegget også en liten del av det jeg tenkte på og drømte om i natt.

Jeg vil prøve meg litt på blogging igjen, så får vi se hvordan det går med det etter hvert.

Jeg hadde det ihvertfall helt klart i natt, med endret utseende på bloggen og alt, 

men det får komme senere om det vil seg slik. 

Vakrevindauge

En vakker, vakker dag tidligere i høst var jeg på besøk hos Anette Absalonsen for å lage reportasje.

Hun driver firmaet Vakrevindauge.

Hun restaurerer gamle vindus-skatter i verkstedet sitt i et lite hus på Øksendalsøra,

som tidligere har vært kåret til et av Norges best bevarte tettsteder, 

og ligger i Sunndal kommune.

Anette gjør en viktig jobb med å øke andres bevissthet i å ta vare på gamle vakre vinduer. 

Alle kommuner burde ha en som Anette, derfor vil jeg reklamere litt for henne i dag.

Det ble en inspirerende og lærerik dag for meg, som også liker å ta vare på det som er gammelt,

og forteller en historie. Jeg fikk veldig lyst til å prøve meg på vindusrestaurering.

Og det er noe av det Anette ønsker å oppnå, at vi blir flere som ser verdien i 

de gamle vinduene med det vakre glasset.

Anette elsker det hun driver med, og er drivende dyktig.

Aldri har jeg sett noen kitte vinduer så fort, og samtidig få det så fint.

Ikke alle har mulighet til å gjøre dette arbeidet selv, og da kan jeg varmt anbefale 

å ta en telefon til Anette.

I Lev Landlig utgave 7 kan du lese mer om Anette og bakgrunnen for hennes lidenskapelige forhold

til gamle vinduer med vakkert, blåst glass.

Du kan også følge henne på instagram på @vakrevindauge og på nettsiden hennes

vakrevindauge.no

Anette har lært seg alt som har med faget å gjøre, og lager til og med nye treplugger av malmfuru 

når de gamle er for dårlige.

Jeg velger meg urter

 Jeg har en venninne som er så flink med urter.

Hun har ei hel vogn full av urter i bøtter og spann.

I Lev Landlig utgave 3 finner du hennes urtetips i en reportasje jeg har laget.

Et av de beste tipsene hennes er å sette hvitløkskløfter i ei bøtte med jord, 

for å  få hvitløksskudd som man kan bruke i matlagingen.

Det har faktisk skjedd store ting her på bruket også i dag. 

Jeg har endelig gjort alvor av planene om å plante urter i bøtter og spann jeg også.

Det ble ingen urtevogn men et urtebord på verandaen.

Er ganske kry må jeg si :-)

Jeg har aldri dyrket noe annet en jordbær før,

og er veldig spent på om jeg får det til :-)

No skin det sol

Vi har hatt vakre dager her på Nordmøre.

Vakre, men fortsatt litt kalde.

Bildene er fra i fjor,

 men i går så det akkurat slik ut ved Farfarhuset.

Hvitt i fjellene og et skjær av lysegrønt i trærne og på bakken.

Sola skinte og fjorden lå helt blikkstille.

Diktet Vårsøg av Nordmørsdikteren Hans Hyldbakk

er det fineste vårdiktet jeg vet,

så vemodig og full av lengsel på samme tid.

Jeg ser for meg Nordmørsnaturen med bekkene 

som renner ned fra fjellene om våren

når jeg leser det.

Slik er våren.

Vårsøg (Hans Hyldbakk)

No skin det sol e høgste Svealiå.

No bli det vår, det kjenne e så vel.

Det søng så tongt kreng alla dalasiå,

og synnåvinn han kjem og gjer me sel.

Når sommar’n kjem, da bli det fint e fjellå,

da ska e dit og hør kår bekkjinn søng,

og kliv te topps e brattast berjestellå,

og vea gras og tort* og tågberløng.

E kjenne lokt tå gras kreng alle haua,

og sola skin, og bjøllåinn kleng så kløkt.

Å tjønninn legg så blank der e ska laua,

med berg ekreng, der e kainn sol me trøkt.

Å du, å du, kår sårt og selt e stoinna,

når sola skin frå kvite høgdå ne.

Da væt e vår’n han e kje lenger oinna

at e får levva slik ein sommar te.

Da væt e vesst at bekkjinn legg og venta

poinn kalle isa me så sval ein drekk.

– Når hausten kjem og sistkveldskløva henta,

da ska e takk for sommar’n så e fekk

Fiolene har begynt å blomstre nede ved brygga nå.

De er de første jeg ser etter når jeg går i land.

Noen ganger blir det med en liten bukett inn også.

Det er så koselig å pynte opp litt med vårblomster,

 mens man tar vårrengjøringen,

det går liksom litt lettere da.

I jubileumsnummeret av Lev Landlig som er i salg nå,

 kan du se mer av våren i farfarhuset.

Jeg er ikke så flink til å oppdatere her på bloggen,

men jeg er på instagram også,

og der er jeg bittelitt flinkere :-)

Følg meg gjerne der: på @monica_heggset,

da kan du også se hva vi begynte med i farfarhuset i går.

Snart :-)

Snart har jeg tenkt å begynne på igjen med noe som jeg synes er veldig gøy og tilfredsstillende :-)

Jeg har jo tidligere hatt som hobby å pusse opp gamle møbler, men nå er det er en stund siden jeg har

funnet tid til slike sysler. De har stått ganske lenge, disse gamle prosjektene mine nå, og tatt 

plass både i garasjen og i kjelleren, men nå har jeg altså troa på at jeg snart skal 

komme i gang igjen :-)

 I det siste har vi nemlig holdt på å rydde litt i mye gammelt vi har samlet på, 

og oppdaget plutselig at vi har et ubenyttet areal som det ikke skal så mye til 

å fikse. Ihvertfall ser det ut til at jeg kan få meg et lite atelier på 

garasjehemsen, og det å få en plass å holde på hjelper jo

mye på arbeidslysta :-) 

Av en eller annen grunn er jeg spesielt svak for gamle kjøkkenbenker,

 og får ofte beskjed hvis det er noen som skal kvitte seg med slike.

For en uke siden var vi på Sunndalsøra og hentet en 

søt en, den er malt i to forskjellige grønnfarger, 

den lurer jeg på å ha på vaskerommet.

Og så har jeg ihvertfall en til som jeg

tror kommer til å bli veldig fin.

Disse bildene tok jeg forresten til en av de første reportasjene jeg hadde i Lev Landlig.

Den handlet om, ja nettopp, en gammel kjøkkenbenk, 

som fikk nytt liv etter først å ha havnet i en

søppelcontainer.

En liten morsom historie om denne er at en venninne kjente den igjen og fortalte at den hadde stått i
kjelleren til en av kolonialbutikkene her i bygda, og at de pleide å selge spekesild fra denne.

Ikke rart den var både skitten og luktet ille ;-)

Hun kunne fortelle at min bestefar var der både titt og ofte for å kjøpe spekesild,

og at han var spesielt nøye med at silda var stor og feit.

Så da har jeg jo nesten litt tilknytning til denne. :-)