Nede i containeren for tre-avfall lå noe som så ut til å være en gammel kjøkkenbenk. Jeg så kun baksida og toppen, som så lovende ut i heltre og med hvit avslitt maling. Siden den lå opp ned, var det ikke så lett å se hvilken stand den ellers var i.
Skal, skal ikke for igjennom hodet på meg, men tenk om den var full av skuffer med skålhåndtak, jeg bare måtte klatre ned på bakkenivå der containeren stod for å se framsida nedenfra. Så at min sønn og vennen hans i bilen ristet på hodet og gjorde ko-ko-tegn til meg, kikket meg rundt og konstaterte at joda det var mye folk der, men klatret selvfølgelig ned alikevel:
Så at det var ei dør der som var hel, og konkluderte med at både forheng og dører med hønsenetting kunne bli fint der det manglet dører, før jeg begynte å tenke på hvordan jeg skulle få den opp fra containeren.
I det jeg oppdaget den avskallede malingen og den fine grønnfargen under dukket bygdas blideste mann opp, jeg spurte pent om han ville hjelpe meg å løfte kjøkkenbenken ut av containeren og det gjorde han med et stort smil, han tilbød seg også å kjøre den hjem for meg med kassabilen sin, men det tenkte jeg ble for mye av det gode, og sa at jeg ville slå ned setene i stasjonsvogna og at det kom til å gå veldig bra.
Guttene i bilen måtte imidlertid kjøres hjem først, og på den turen møtte vi container-bilen; "No henta dem skåpen din, mamma", hørte jeg ved siden av meg. Men nei da, mor hadde alliert seg med damene på miljøstasjonen som skulle følge med at kjøkkenbenken stod der når hun kom tilbake.
En av karene forbarmet seg over meg og hjalp meg å få den inn i bilen, men han hadde ikke noe tro på at denne kom til å bli fin da jeg spurte han om det. Selv ser jeg bare for meg hvor fin den kan bli, kanskje med bestemors gamle melkespann i rommet i midten?