Ingen hemmelighet





Det er vel ingen hemmelighet at jeg liker gammelt porselen.

Jeg foretrekker i grunnen det framfor nytt.

Det er spesielt porselen jeg husker fra barndommen jeg samler på,

og aller helst det som min bestemor på morsiden hadde i skapene sine.

Hun hadde egentlig en salig blanding med litt av hvert min kjære bestemor;

rosemønstret, hvitt med gullmønster og blå-hvitt porselen er noe av det jeg husker.

Øverst i tallerkenhylla i Farfar-huset har jeg tallerkener maken til de hun brukte til hverdags,

hvite med gulldekor fra Egesund Fayancefabrik, de er mye brukt når vi er i Farfar-huset.

I den store tallerkenhylla er det fint å sette fram det gamle porselenet,

og det ble litt ommøblering i den i helga.

Rakk så vidt å få tatt et bilde

før vi dro hjem:))

Ønsker alle ei fin, ny høst-uke :))

Fiin blanding av tallerkener

Foto: Anna Marie Rabben.

I den store tallerkenhylla på kjøkkenet i farfar-huset er det litt av hvert av tallerkener som har fått plass.

I de to øverste rekkene står noen gamle tallerkener jeg har kjøpt på auksjon, de har samme mønster bare at de øverste er i hvitt i stedenfor gull. Min bestemor på morsiden hadde slike tallerkener (de med gull),

de brukte hun til hverdagstallerkener, og da jeg så de på auksjonen,  måtte jeg bare kjøpe dem,

liker å samle på gode bestemorminner :) Tror de er fra Egersund Fayancefabrikk (får ikke sjekket de akkurat nå) og at de var ganske vanlige rundt omkring på 50-60-tallet. Så de nylig i en bruktbutikk i Trondheim sammen med andre serveringsdeler og de var kjempe dyre, så jeg tror de er blitt ganske ettertraktet av slike som meg som forbinder dem med besteforeldre og gode barndomsminner.

De med rød ring og rødt rundt kanten var i farfar-huset da vi overtok, mens de hvite, dype tallerkenene lenger ned også er auksjonsfunn. De med rosa blomster er tallerkener vi fikk i bryllupsgave i 1990. De må være med slik at det blir noe av vår historie i farfar-huset også. Vi fikk også kaffeservise i samme serie.

Jeg sådde kanskje tvil om hvorvidt jeg likte den lyseblå fargen eller ikke i forrige innlegg,

men det var ikke fargen i seg selv som gjorde at jeg begynte å tvile, det er bare at jeg er ganske kritisk med hva og hvordan jeg tilfører nye ting i farfar-huset. Jeg er litt redd for å forandre for mye, og så er det litt meg dette med å ha noen kritiske tanker før jeg bestemmer meg for noe. 

Synes selv denne kroken ble mye finere enn den var før, og jeg er kjempefornøyd altså :))

Bestemors blanding

På det gamle trebrettet står en blanding av gammelt porselen.

Koppene og asjettene er etter min bestemor.

Jeg husker hun brukte disse koppene 

når hun dekket opp til kaffe rundt 

kjøkkenbordet sitt.

Hverken kopper, skåler eller asjetter har samme mønster

men jeg synes allikevel at de hører sammen,

godt blandet av bestemor.

Asjettene med vårlige epleblomster var mine favoritter å spise frokost på når jeg var hos 

bestemor i barndommen.

Jeg var så fasinert av de fine og gamle tingene hun hadde i huset sitt,

og den fasinasjonen har fulgt meg resten av livet.

Synes det er så koselig å kunne dekke et bord med gammelt og blandet fra fjern og nær,

noe med min historie i seg, og noe nytt gammelt som vi kan lage vår historie med.

God helg

til alle som er innom :-)

 

Bestemors gamle kumme...

...har blitt fyllt med Mølsgræt i helga. Mølsgræt er en tradisjonsrik Nordmørsrett som

jeg bruker å koke til jul hvert eneste år.

Det blir ikke jul uten den :))

Vi bruker å hente ca 20 l melk hos en snill bonde for å lage Mølsgræt av. Melka frakter vi hjem i

det gamle melkespannet til Bestemor:)) Det var hos Bestemor jeg ble så glad i Mølsgræt, 

hos henne var det bestandig en kumme med Mølsgræt 

i Spiskammerset.

OPPSKRIFT PÅ MØLSGRÆT

Vi starter med å koke inn de 20 litrene med melk (ofte i 2-3 kasseroller) til litt under det halve,

slik at den blir brun. Dette tar mange timer, så man må beregne dagen til grøtkoking :))

Så skal den sprenges med noe surt, i år brukte jeg 1 l kulturmelk og 2 bokser med seterrømme. 

(Har prøvd litt forskjellige varianter, grøten blir mer grovkornet jo mer surt man har i)

Nå må man røre og fortsette og koke til det blir grynete og tykner, i år tilsatte jeg jevning av:

4 dl hvetemel (jeg bruker glutenfritt mel)

5 dl H-melk

 7-8 dl fløte

(Denne jevninga fant jeg oppskrift på i kokeboka til Liv Inger Mæle, som forøvrig har vært min husstellærer.)

Koker nå grøten ei stund for å få bort melsmaken og til den er passe tykk. Den skal ikke være for 

tykk, for den tykner når den blir kald og den skal jo spises kald (som f.eks gomme og søst).

Når den er som en tykk velling, bruker jeg å ha litt over på et tefat og sette i kjøleskapet,

for å sjekke tykkelsen når den blir kald. Når den er passe tykk tilsetter jeg sukker,

i år brukte jeg ca 500 gram. Det er en smakssak hvor mye sukker man vil ha, 

så her er det lurt å prøve seg fram litt. Til slutt rørte jeg i ca 100 gram smør, 

også ifølge Liv's oppskrift, det skal gjøre grøten litt fastere.

Denne grøten er her på Nordmøre regnet som skikkelig festmat og serveres kald på nystekte vafler;

Græt og Bakels

kaller vi det ;))

Ellers bruker vi den som pålegg på godt brød:)) 

Har møtt mange forundrede østlendinger som synes det er rart at vi spiser 

grøt på brødskiva og på vaflene :))

En annen blogger fra Nordmøre, Kristin, har også lagt ut oppskrift på Mølsgræt i dag,

den finner du her.

Røde epler til jul

De røde eplene fra treet til mine svigerforeldre, 

pynter opp i sausenebbet som jeg også har fått av dem.

Sausenebbet har samme mønster som min bestemor hadde på sitt hverdagsservise,

og gir meg gode minner om alle middagene rundt bestemors bord i barndommen.

De røde eplene er fine å pynte med til jul synes jeg, 

har tenkt å pynte litt mer med eplene fra svigers de nærmeste dagene,

innlegg kommer :))

Kista etter bestemor

Ei gammel kiste står i stua mi, den har jeg fått av min mor som har arvet den etter sin mor, altså min bestemor.

Guri Johnsdatter Hafstad Aar 1841 står det på kista. Min bestemor het Hafstad til etternavn og hennes mor igjen het Kristine Hafstad, så hvem er  da denne Guri? Min mor trodde at bestemor måtte ha fått den etter sin tante som het Guri, også kalt Gurianna. Men da jeg begynte å sjekke litt i bygdeboka fant jeg ut at det ikke stemte. Guri Johnsdatter Hafstad er min tipp-tipp oldemor.

Altså min bestemors oldemor og ikke hennes tante.

Årstallet på kista; 1841, er det året hun giftet seg, og under hennes navn, står et annet navn, trolig navnet til han hun giftet seg med; Anders Olsen B Anno 1824. Ifølge bygdeboka ble hun gift med Anders Andersson Børset i 1841, her kan navnet ha blitt feil i bygdeboka.

Jeg liker å tenke at Anders tok med seg denne fra hjemgarden da han kom flyttende til Hafstad og at han ga den til sin kone i bryllupsgave, og fikk hennes navn malt på. En virkelig flott gave å få for en brud den gangen.

Tenk alt denne kista har vært med på, alle husene den har stått i, nå står den her hos meg full av utkledningsklær som guttene for lengst har sluttet å bruke.

Mange kvinner i min familie har eid denne kista; først Guri så Gurå, Kristine, Ragna, Gunhild Kristine og nå meg.

Rart å tenke på alle hendene som har vridd på denne nøkkelen opp igjennom tidene.
Hender som visste hva som var i kista, hender som var nysgjerrige på hva som var i den, små barnehender som ikke greide å vri den rundt og som egentlig ikke fikk lov til å røre nøkkelen...

Husker godt at min bestefar passet på at jeg og min søster ikke tullet bort nøkkelen til ei anna kiste som bestemor hadde i stua si, men denne kista hadde hun på soverommet og nøkkelen var godt gjemt.

Med dette innlegget deltar jeg på Gammeldags lørdag hos Lenemoras verden.

Skuvsenga

En liten historie basert på hvor skuvsenga mi kommer fra:

(Dette er en fortsettelse på historien om fjøslykta som du kan lese  her.)

Mor satt på kanten av skuvsenga og sang de kjente og kjære sangene hun pleide å synge for henne da de bodde hos besteforeldrene i Hafstadbygda. Ragna kjente en lykke som gjorde henne varm og opprømt, hun var slett ikke trøtt i kveld. Nå som hun endelig skulle få være sammen med mor og Sigvart igjen, var hun så glad, det var helt umulig å roe seg på kammerset i kveld, enda hun allerede hadde vært oppe alt for lenge som moren sa, men hun sa det med et smil, og Ragna skjønte at moren hadde sett like mye fram til denne dagen som henne selv, og lot henne få være oppe ekstra lenge.

Sigvart sov rolig ved siden av henne, hun kjente det sovende ansiktet hans så godt, de hadde sovet sammen så lenge hun kunne huske, helt til.... Nei, hun ville ikke tenke mer på det. Nå var hun her, hadde det varmt og godt i det lune sengetøyet, og halmmadrassen var mye mykere enn den hun hadde ligget på de siste månedene. Hun skjønte at moren hadde lagt ny halm i senga til hun skulle komme hjem, og kjente en dyp takknemlighet. Hun så etter moren da hun gikk tilbake til Edvard som satt ved kjøkkenbordet. Hun hadde gruet litt for å møte Edvard, men han så veldig snill ut, og han hadde sagt at han hadde gledet seg til å møte henne, og at hun var velkommen til Sesbøehjellen. Etter å ha bedt kveldsbønnen og takket Gud for at han passet på henne og alle hennes kjære atter en gang, sovnet hun med røde kinn og lyse lokker som var fuktige av svette og krøllet seg ved pannen hennes.

Hun merket ikke at mor og Edvard kom inn og la seg i den andre senga, at de stod en stund og kikket på dem, bror og søster, så glade for hverandre, sovende kinn mot kinn og små armer som holdt omkring.

Har desverre ikke noen nye bilder av skuvsenga akkurat nå i kveld, så noen julebilder for duge for denne gang : )

Med dette innlegget deltar jeg på Gammeldags lørdag hos Lenemoras verden.



Fjøslykta



Hun kjente den lune varmen og eimen fra dyrene i det hun trådte over dørstokken. En stille glede strømmet gjennom kroppen da hun hengte fjøslykta på kroken ved døra. Tenk at hun Kristine fra Hafstad nå kunne henge fra seg lykta som husfrue i eget fjøs. Så heldig hun hadde vært, det så neimen ikke lyst ut for henne og barna da hun for noen måneder siden tok tjeneste hos Ola og Edvard. Sigvart måtte hun forlate hos foreldrene, og Ragna, kjære lille Ragna måtte hun sette bort, enda hun var bare i det åttende året.

Hun husker godt dagen hun gikk fra Hafstad og over myrene til Sesbølandet. Hun husker den første tida på Sesbøhjellen, da savnet etter ungene tynget henne som om hun hadde en stor stein innfor bringen. Men nå var alt det vonde forbi, hun smilte for seg selv der inne i fjøset og kjente at dyrene godmodige tok imot henne, akkurat som Edvard  hadde gjort. Han var så god og snill, og hun var så glad for at han ville ha henne.

Det falt visst enkelte tungt om hjertet at Edvard giftet seg med ei husmannsjente, med det viktigste var at broren Ola gikk god for henne. Etter å ha blitt sviktet av fedrene til barna, hadde hun nesten sluttet å håpe på at livet hadde noe godt i vente for henne. Men livet tok en ny og uventet vending den dagen kun krysset myrene ved Myravatnet. Hun skjønte fort at Edvard hadde et godt øye til henne, og til tross for aldersforskjellen kjente hun tidlig at hun hadde gode følelser for han og. Han var snill og lot henne ofte gå over myrene for å se til Sigvart, og av og til kom far hennes på besøk med Sigvart. Ved disse besøkene så hun med glede at Edvard likte gutten og tok seg god tid med han.

Like etter bryllupet, fikk hun hentet Sigvart hos foreldrene, det var en gledens dag for henne.
I det hun tok fjøslykta ned fra kroken visste hun med sikkerhet at også denne dagen kom til å bli en gledens dag, for i dag skulle hun endelig få se Ragna igjen, og hun skulle være hos dem, de skulle hente Ragna! Ragna som hun visste lengtet sånn etter henne. Hun bar med seg fjøslykta og gikk med lette skritt over det snødekte tunet mot huset.

En liten oppdiktet historie, basert på noen sannheter, om min oldemor Kristine og min bestemor Ragna.

Det er rart å tenke på at denne lykta som står i vinduskarmen på syrommet mitt har vært brukt både av min oldemor og min bestemor, de har båret den i sine hender, tent lys i den for å se når de stelte dyra sine og tenkt både triste og glade tanker under skinnet av den.
Den stammer fra familien til Edvard som min oldemor giftet seg med, den familien hadde tidligere en gard som het Sesbøen, før de måtte flytte til den mindre garden Sesbøehjellen av økonomiske årsaker. De hadde kausjonert for noen, og så endte det med at garden Sesbøen måtte selges.
Tenkte jeg skal prøve å finne ut hvem J. Sesbøen var, det kan ha vært Edvards far kanskje....

Med dette innlegget deltar jeg på Gammeldags fredag hos Lenemoras verden.

Min favoritt

Anette med bloggen Anettes hus har en utfordring om å vise en favoritt; et møbel, en gjenstand eller en detalj.

Hun har fått inn veldig mange flotte bidrag som du kan se inne på bloggen hennes. 

Jeg har vel egentlig flere favoritter men felles for de fleste av dem er at jeg har fått dem etter min bestemor, tingene jeg har fått etter henne vekker gode minner som jeg alltid vil bære med meg selv om hun nå er borte.

En veldig stor favoritt er Bestemors melkemugge, denne oppbevarte hun alltid melken sin i.

Jeg var nok ikke så veldig glad i bestemors melk, som kom rett fra kua og hadde et tykt lag med fløte på toppen, men hos bestemor fikk jeg bestandig kakao mens min lillesøster ville ha engelsk te, så bestemor fikk da i oss litt melk allikevel :)

Hun hadde også alltid havregryn, havrenøtter og riskåinnj (puffet ris) i skapet, og vi fikk velge hvilken sort vi ville ha med melk og sukker på. Her hadde vi også hver vår favoritt, min søster ville alltid ha havrenøtter mens jeg valgte riskåinnj, vi var rause med sukkeret og rørte det ikke så godt ut i melka, slik at vi kunne spise noen skjeer med halvsmeltet sukker til slutt, nam nam syntes vi den gang.

Rart å tenke på at denne mugga som til daglig står i ei hylle på kjøkkenet mitt til pynt (Her på besøk på syrommet), og av og til taes ned og fylles med tulipaner, er den samme som alltid stod på bordet ved de koselige måltidene hos bestemor. Jeg blir bare mer og mer glad for den.