Sommerfryd

Det er så mye å fryde seg over om sommeren,

i år har jeg ikke akkurat frydet meg over været,

men jeg har frydet meg desto mer over blomster i år.

Jeg har stullet og stellet med blomstene mine i glassverandaen,

og funnet at flere roser og stauder har overlevd min årelange vanskjøtsel i hagen

og så har jeg  kost meg med å plukke inn mange små villbuketter.

De er jo nesten de koseligste, 

man trenger ikke så mange kvastene før det blir sommerlig og fint,

som her med litt Forglemmegei og litt Hundekjeks i ei gammel fløtemugge.

Vil med denne buketten ønske dere en fortsatt god sommer

og si at jeg tar en liten sommerpause her på bloggen.

Jeg vil også takke for alle gode kommentarer i det siste 

som jeg desverre ikke har fått tid til å svare på,

men som jeg setter stor pris på.

Kommer snart tilbake :))

Skatten i det gamle huset

Ja, nå får dere virkelig se hvor gale vi, eller kanskje mest jeg, er ;-)
Burde kanskje ikke vise dette her,
men har jo allerede sagt A...
Som sagt så var vi en dag i dette gamle huset og hentet noe.
Dette huset som er nær ved å falle ned, hadde noen skatter inni seg
som vi var så heldige å få lov til å hente.

Huset har stått ubebodd i mange, mange år.

Jeg kan så vidt huske at jeg og min søster var med min far hit da vi var små,

og besøkte den gamle mannen som bodde her, det gikk sauer rundt huset her da.

Ovenfra ser det fortsatt ganske helt ut, men på nedsida er det delvis rast sammen og taket er borte.

Jeg har alltid vært litt fascinert av dette huset, og syntes det har vært synd at det ikke har blitt tatt vare på.
Huset ser svært spartansk og enkelt ut fra oversida, men det ligger fint til og hadde nok flott utsikt over fjorden fra vinduene på nedsida i sine glansdager.

Silk ser det ut på bortersida.

Rart å tenke på at dette stedet en gang var fullt av liv og røre,

av dyr og mennesker som hørte til her.

En liten titt inn og  her ser dere skattene:

fine, gamle dører,

med litt andre mål enn det som er vanlig i dag,

men som vi tror med litt innsats kan få nytt liv et annet sted.

Jobben med å få dem løs var ikke helt ufarlig, 

med ei pipe, golv og tak som var delvis sammenrast,

men det gikk bra.

Fin ja?

Men det var et mye større slit enn jeg hadde sett for meg, å bære dørene opp til bilen, 

siden den måtte settes igjen et godt stykke oppe i skogsveien, 

da det var glatt og sleipt denne dagen.

Fortsatt ved godt mot her,
men tullfliren kom da jeg gikk tvikroket under døra
og pustet og peste som en annen hval, gikk meg på et tre og med gele i knærne holdt på å falle i et kuruke.

Det begynte etter hvert å gå opp for meg hva jeg hadde fått med meg Einar på,

og jeg bedyret at han ihvertfall ikke må kjøpe bursdagsgave til meg i år, at dette var gave mer enn nok,
og visste med meg selv at det lille jeg klarte å bidra med for å frakte dørene og trappa (ja det er sant) opp til bilen var en brøkdel i forholdt til hans innsats.
Derfor bet jeg tennene sammen og kjente hjertet dunke i halsen og bar opp ei dør,
og ei dør til, halvveis bare, før jeg måtte ha en laaaang pause,
mens jeg ventet på at pulsen skulle gå ned.
På samme tid bar han opp tre dører og den siste halve min.
Trappa tok han også nesten hele veien alene,
mens jeg ble degradert til å bære verktøy og noen andre småtterier,
alikevel ble et langt migreneanfall resultatet for meg da vi kom hjem.
Nå har jeg bestemt meg for å tenke meg om før jeg ber han bli med på lignende utflukter igjen,
men så sier han at han hadde like lyst til dette han som meg, så da så :-)))

Denne gjengen lurte nok på hva de to galningene holdt på med,
for de fulgte etter oss, og gjorde meg litt skjelven, over alt hvor vi gikk.

Det var så vidt vi kom oss igjennom grinda,
uten at denne oksen, med haremet, fulgte etter da vi dro hjem,
veldig slitne,
med hengeren full.

Her i dette huset var vi...

...i forrige uke, før vi dro til Bergen på konsert med Bruce, 

som forøvrig ble den beste konsertopplevelsen vår hittil,  

og hentet noe :-))

Skal skrive litt mer om hvordan det var og hva vi hentet i neste innlegg.

Har hatt et godt øye til dette huset og stedet i mange år,

man ser at det har hatt en egen, enkel skjønnhet 

selv om det er veldig falleferdig nå.

Håper dere blir med da :-))

Ikke lenge igjen nå

Foto: Vidar Rud, ANB

Telleren på sida av bloggen viser 0 dager og 11 timer,

så nå er det ikke lenge igjen :-))

og vi gleder oss veldig,

kjenner det begynner å bruce litt ;-)

Måtte bare ta med dette innlegget siden jeg har hatt telleren her så lenge,

den har jeg fått låne hos Rune som har denne flotte siden,

stikk innom den hvis du er interessert i å se nyheter og filmsnutter 

fra Bruce sine konserter i Europa i år med mer.

Vet jo at dette er ei helg som er vanskelig for mange i forbindelse med terroren i fjor,

og jeg har det med meg også i helga.

Har et ønske om at det denne helga skal bli ei fin og verdig markering for alle, 

og jeg tror nok at Bruce og co også vil være med å bidra til det.

Gode ønsker for helga :-)

Små, søte drømmer

Små drømmer har lettere for å gå i oppfyllelse enn store,

men en forutsetning er at man må huske at man har hatt dem :-)

Som her i forrige uke;

da morelltreet vårt bugnet over av bær, etter å bare ha vist oss noen små kart i sju år, 

husket jeg plutselig at jeg alltid hadde ønsket meg et morelltre.

 

Jeg husket mitt Madicken-sommer-liv sammen med lillesøstra mi,

for det var så idyllisk innimellom ;), vi hadde et stort gammelt morelltre bak det gamle huset vi bodde i,

og grytidlig om morgenen sprang vi ut i bare nattkjolene, med kurs for morelltreet. 

Vi klatret så høyt vi torde og fant oss hver vår vår grein hvor vi 

satt og spiste alle de røde bærene vi kunne finne, 

sikkert de rosa også forresten.

Jeg hadde glemt de små, søte drømmebærene og minnene knyttet til dem,

og ikke gjort noe for at det skulle gå i oppfyllelse.

Heldigvis var det jo en annen en som hadde gjort noe, 

for hvis det blå nettet ikke hadde kommet opp,

måtte vi nok ha sett langt etter

søte sommer-drømme-bær i år også :-) 

Lite ante jeg den gangen i morelltreet, 

at jeg en gang skulle få min egen mann som skulle plukke moreller fra vårt eget tre til meg,

slike drømmer hadde jeg ikke begynt å drømme den gangen.

Monica sju år ville nok aldri latt en mann plukke bær for seg,

for henne var det nok mye morsommere og klatre i trærne og plukke bærene selv.

 Som voksen synes jeg det er greit å ha min egen mann til å plukke for meg ;-), 

og slippe å skynde meg ut i nattkjolen for å være før lillesøstra mi,

det hadde nok ikke vært like sjarmerende lenger heller.

Ønsker deg ei

 Drømmehelg!

Litt mer pelargon-prat

Disse to pelargoniene kjøpte jeg samtidig på tidlig-sommeren,

 men som dere ser så har den til venstre mye rikere blomstring enn den til høyre.

Den eneste forskjellen var at da jeg kjøpte dem ble den ene satt i stua der varmepumpa er,

mens den andre ble satt i glassverandaen med en gang, forøvrig har de fått samme stell.

Den i stua blomstret fort av, trolig på grunn av varmepumpa, 

men etter å ha blitt flyttet hit til glassverandaen, og fått 

samme betingelser som den andre, er det

nå den som blomstrer mest. 

Den som har stått her i glassverandaen hele tiden, har beholdt de 3-4 blomsterballene den hadde lenge, 

helt til nå hvor det er bare en igjen. Så fortvil ikke om pelargonien din blomstrer av,

fortsett å stelle den og den vil blomstre enda rikere.

Det har ihvertfall til nå vært min erfaring ;))

Disse to er det også en stund siden jeg kjøpte, men de har slett ikke blitt store og frodige,

til tross for at de har fått nesten den samme behandlingen som de andre,

bortsett fra et par små ting som jeg ikke trodde var så viktig:

De står i plastkrukker (inni leirkrukkene) og tørker ikke like mye ut mellom vanningene,

de har også stått her på et bord istedenfor i vinduskarmen,
men man skulle jo tro at det var lyst nok,

så det er kanskje leirkrukkene som gjør susen,

ikke uten grunn at det var det bestemor hadde til sine kanskje :))

Til venstre på bildet over her ser dere den ene av de fire hvite pelargoniene som overvintret.

Jeg tok flest stiklinger av den og klipte den helt ned, slik at det bare var det brune av stilken igjen nederst, 

og ikke noe grønt, dette bare for å prøve, men det anbefales ikke. 

Den har brukt veldig lang tid på å komme seg, og er fortsatt mindre enn stiklingene jeg tok,

men det er da liv i den, så den blomstrer kanskje til høsten.

Nå venter jeg nesten på at disse med den nydelige sarte rosafargen skal blomstre av,

slik at de kan starte en ny blomstring slik som den ene knallrosa gjorde.

Skal ihvertfall plante de over i leirkrukker,

så får vi se hvordan det går.

"Pelargonie-oppskrift"

Tenkte jeg skulle dele "pelargonie-oppskrifta" mi med dere i dag.

1. Lys

De får massevis av lys og formiddagssol i glassverandaen.

2. Vann

De som står i vinduene får vann hver dag, 

mens de som står inne i rommet blir vannet når de kjennes litt tørre ut.

Jeg vanner som regel om kvelden slik at de får hele natta på å drikke seg utørste,

 før sola en sjelden gang kommer.

3. Næring

Hver fredag ;) får de flytende blomstergjødning i vannet.

4. Leirkrukker

De pelargoniene jeg har lyktes best med er plantet i leirkrukker,

det er nok en av grunnene til at de må vannes så ofte,

da jorda tørker fortere ut i disse krukkene

enn i plastkrukker.

Dette trodde jeg var uheldig til og begynne med,

men for meg har det vært mye lettere å huske på å vanne når jeg må gjøre det hver dag.